Oppsummering (del 2)

Etter Kuba var neste stopp Peru. Vi floey inn til Lima, som best kan beskrives som graa, men floey heldigvis fort ut igjen til Cuzco. Hovedpoenget, og et av hoeydepunktene paa turen, ved aa dra til Peru, er aa gaa den gamle Inka-stien frem til Machu Picchu. Byen ligger 3400 meter over havet, noe envher av oss kunne kjenne paa pusten i det vi steg ut av flyet. Turen frem til ruinene tar fire dager, i et ganske moderat tempo. Lokale baerere tar seg av all bagasje, noe som gjoer at de stoerste bekymringene blir hoeyden (lett hodepine og litt tung pust paa 4200 meter) og hvordan man skal klare aa spise opp all maten de serverer. Man blir servert tre store maaltid om dagen, i et telt med stoler og duk paa bordet. Man blir vekket med en varm kopp kokablad-te i teltet, og utenfor staar vaskefatet klart med varmt vann. Sjeldent har man hatt det bedre paa fjelltur!

Vi hadde straalende vaer, helt frem til vi kom frem til Machu Picchu. Vi stod opp klokken fire for aa vaere foerst av alle de 200 turgaaerne til solporten. Her treffer solen ved vintersolverv den 21. juni, og man har flott utsikt over ruinene. Det vil si naar det er klarvaer. Etter en times hurtig marsj saa vi omtrent to meter, og ble moett av tidenes taakehav, som i og for seg var vakkert i seg selv. Heldigis lettet det utover dagen, og stedet kan vel best beskrives som imponerende. Spesielt naar man tar turen opp paa nabofjellet Huayna Picchu. Enda mer imponerende er det kanskje at de i disse dager holder paa aa hogge ned jungelen paa et fjell en fem dagers marsj i motsatt retning. Ruinene der skal vaere enda stoerre, og hva mer som finnes i fjellene er de ikke helt sikre paa, siden det dukker stadig opp nye ruiner.

Etter Machu Picchu dro vi til Ica, en by midt i oerkenen. Byen i seg selv er ikke noe spennende, men rett utenfor ligger det en oase gjemt blandt sand-dynene, hvor man kan kjoere “dune buggy” og staa paa snowboard paa sanden. Meget festlig. Deretter dro vi videre til kystbyen Pisco, men dro kjapt videre til nabobyen San et-eller-annet, og derfra like raskt til Paracas. Omraadet ble for et par aar siden totalt oedelagt i et jordskjelv, og det var som aa komme til et katastrofeomraade, hvor bare spredte hus stod oppreist i sentrum. Men, Paracas var paa benene, og maalet med avstikkeren hit foer vi kom til Lima, var uansett aa dra til mini Galapagos, som ligger en halvtimes baattur fra oeyen. Her saa vi et par-tre-fire millioner sjoefugler, sjoeloever og hav fylt av store roede reker. Vi besoekte ogsaa nasjonalparken paa land, hvor oerkenen gaar rett ned i havet og strendene er ildroede.

Mer rakk vi ikke foer vi dro tilbake til Lima for aa fly til Buenos Aires i Argentina. Byen var fortsatt like graa, men dette kom visstnok av taaken som ruller inn fra Stillehavet paa vinteren. Mye som beskrives blir best beskrevet av bilder, noe som ordnes naar vi kommer hjem. Det er fortsatt like varmt paa nettkafeen idag, saa mer om Argentina foelger senere!

Oppsummering (del 1)

Tiden flyr fort naar man er ute og reiser, og i tastende stund er det bare 2 dager igjen foer vi lander i Norge. Det blir forhaapentligvis bra. Og kaldt. For oeyeblikket svetter vi oss rundt i Barcelona, i (u)komfortable 35 grader. Her skal vi tilbringe de siste dagene paa stranden, og forhaapentligvis faa tilbake litt av fargen vi mistet i Argentina. Men, mye har skjedd siden sist innlegg her paa bloggen, saa det er paa tide med en liten oppsumering.

Det foerste man opplever naar man kommer til Kuba er at det ser ut som paa bildene. Bilene er gamle, med eksosroer laget av flaggstenger. Husene er nedslitt, men fortsatt vakre. Che, Cienfuegos eller Castro roeyker en cigar paa hver eneste propagandaplakat. Likesaa gjoer de gamle damene. Og folk smiler, og vil prate med deg. Trass i hva mange tror, er det ikke ulovlig for kubanere aa prate med utlendinger. Saa naar de aner en mulighet til aa tjene en “convertible peso”, er de kjapt ute for aa tilby deg et salsa-, rumba-, perkusjon- eller spanskkurs. Eller selge deg mer eller mindre falske cigarer. Eller rett og slett invitere deg inn i hjemmet sitt for aa spille domino. Med andre ord, det er vanskelig aa ikke like kubanere.

De foerste dagene paa oeyen var vi i La Habana, eller Havana paa norsk. Leter man etter en by som aldri sover, kan man gjerne dra dit. Den foerste tiden tilbrakte vi foroevrig sammen med en nederlandsk jente som het Arranka (?). Foruten aa vaere veldig hyggelig, fungerte hun ogsaa som spansktolk. Tiril traff henne bak i flyet, men resten av oss satt paa business class og drakk drinker og spiste varme peanoetter.

Etter Habana, dro vi til Trinidad. En gammel og meget vakker by, hvor gatene gaar pa kryss og tvers for aa lure piratene paa 1600-tallet. Dessuten har de en meget vakker strand med krystallklart blaatt vann. Etter et par dager, dro vi til Camaguey, som var en skuffelse. Saa vi dro raskt videre til Santa Clara. Dette er byen hvor Che angrep og tok tilfange en togvogn full av soldater og virkelig imponerte Castro. Dessuten er det byen hvor han ligger begravet, etter at benrestene ble funnet i Bolivia og fraktet tilbake til Cuba. I samme bygning ligger det ogsaa et museum, hvor man kan se alt fra hans foerste pistol, til hans rugbyuniform. Etter dette dro vi til Cienfuegos, en by soer for Habana - ikke langt fra grisebukten, hvor solnedgangen er meget vakker. Vi bodde hos en kubansk svoemmetrener, som snakket russisk. Vi bodde ogsaa ulovlig, siden vi presset tre personer inn i et rom for to. Hver kubaner, som aapner hjemmet sitt for turister - et saakalt “casa particular” - har ikke lov til aa ha flere enn fire gjester, fordelt paa to rom. De har heller ikke lov til aa ha en annen jobb, og maa betale en flat skatt hver maaned paa et par hundre peso convertibles (en gjennomsnittlig kubaner lever gjerne paa ti konvertibler i maaneden). Blir de tatt tre ganger, eller ikke klarer aa betale, blir huset overtatt av staten.

Alt er ikke perfekt paa Cuba, for aa si det saann, men det er bedre enn man tror. Maten er god (men ensformig) saa lenge man spiser der man bor, og ikke paa en statlig drevet restaurant. Foruten blir man fort kjent med mikroboelgeovnpizza, som man gjerne spiser to-tre ganger om dagen. Og tuKola - ofte med rom, gjerne mer rom enn kola, siden foerstnevnte er billigst.

Etter Cienfuegos dro vi tilbake til Habana, for aa feire 17. mai. Ifoert vaart “peneste” antrekk troppet vi opp paa ambassaden, hvor vi var invitert. Det ble et herlig selskap, bestaaende av de to eneste fastboende nordmenn paa Kuba med familie, tre andre reisende nordmenn (som vi var sammen med de siste dagene), den foerste - og sannsynligvis siste - norske som er utdannet lege paa oeyen, ambassadoeren og hans kone og soenn, to ansatte paa ambassaeden, en norsk jente som studerer spansk - som tok med seg en svenske og engelskmann, og oss. Vi sang nasjonalsangen, ambassadoeren talte og vi gikk i tog i hagen. Vi spiste poelser og kaker, og hadde potet- og sekkeloep. I det hele, en veldig normal, men samtidig unormal feiring.

Etter Kuba, dro vi til Peru, og derfra videre til Argentina. Men naa er det alt for varmt paa nettkafeen, saa mere om det foelger imorgen. Hasta luegos!

¡Hola de Costa Rica!

Vi har reist noen tusen kilometere siden forrige blogginnlegg, og mye har skjedd. Vi har beveget oss fra Australia, til Los Angeles via Auckland paa New Zealand, videre til San Francisco, for saa aa dra tilbake til Los Angeles, for deretter aa fly til Costa Rica, hvor vi er naa. Allerede imorgen gaar turen derimot videre til Cuba og Havana. Siden vi for det meste reiste hver for oss i Australia, blir det enklest aa ta det siste foerst.

Etter 16 timer paa fly, ankom vi Los Angeles. Siden ingen av oss var spesielt interessert i aa speide etter kjendiser og trave rundt i Hollywood, dro vi med en gang videre nordover til San Francisco - uten blomster i haaret vel og merke. Bussturen tok aatte timer, men landskapet med boelgende fjell og daler, ispedd en og annen vingaard, McDonalds og IKEA, var overraskende vakkert. Vel fremme sjekket vi inn paa Amsterdam Hotel i sentrum av San Francisco, og sov. Etter det sov vi litt til. Uthvilte vandret vi rundt i byen, hang ut av doeren paa de beroemte trikkene, saa Golden Gate og Bay Bridge og tuslet rundt paa Pier 39 og proevde suvenirhatter. Til slutt havnet vi i fengsel. Alcatraz var spennende, hvor vi fikk en fin guidet tur som fortalte om alle 14 roemningsforsoekene. Det sies at ingen har klart aa roemme, men snodig nok er det tre som flyktet og aldri er blitt sett igjen. Ellers brukte vi tiden til aa handle litt klaer og spise sushi. Naar vi foerst er inne paa Japan, snublet vi tilfeldigvis over Northern California Cherry Blossom Festival i Japan Town. Saa vidt vi kunne forstaa bestod dette i at japanere uten bukser bar store skrin paa skuldrene og sprutet vann paa hverandre. Det var litt av et syn. Et annet herlig syn var naar Ingvild og Tiril vandret forbi et bryllupp. Spente paa aa se kjolen naar brudeparet kom ut, var overraskelsen stor naar begge bar dress og det var to menn som holdt hverandre i haanden.

Etter San Francisco dro vi tilbake til Los Angeles. Vi kom paa kvelden, og flyet til Costa Rica gikk midt paa natten, saa to av tre dro rett ut til flyplassen, mens Marcus ble hentet av en kompis. Siden vi var i USA, ble tiden brukt til aa kjoere rundt og spise burgere. Etter en stund hadde vi kjoert oss vill og havnet midt i Compton. Forsiktig ble doerene laast og dro videre til flyplassen.

Etter USA ventet Costa Rica. Totalt dekker landet kun 0,1 prosent av verdens landmasse, men har totalt 5 prosent av alle verdens dyre- og insektsarter. 30 prosent av landet er nasjonalparker, og vi forsvant fort opp i fjellene. Naermere bestemt til Monteverde og den lille byen Santa Elena, hvor amerikanske kvekere foerst slo ned. Fjellene her er dekket av Cloud Forests, men vaar flaks gjorde at vi kom de tre dagene i aaret det ikke regner, og ble moett av en solfylt regnskog - noe som egentlig var helt greit. Maalet for turen var aa gaa paa broer oppi tretoppene og aa suse fra tre til tre og over daler hengende i en kabel. Det er like festlig som det hoeres ut som. I tillegg hoppet vi utfor et stillas paa kanten av et stup og fikk en foelelse av hvordan Tarzan tilbringer dagene.

Etter skogsturen dro vi videre til neste naturvidunder - Arenal-vulkanen. Ingen av oss hadde vel strengt tatt trodd at vi skulle dra paa tur i jungelen, se kakerlakker store som hender, selvlysende mark og fluer, slanger og edderkopper, for saa og avslutte med et fjell som buldrett og sprutet gloedende steiner store som busser. Med vulkaner foelger det som regel varme kilder, og Arenal er intet unntak. Vi badet i en elv som holdt komfortable 35 grader. Paa kveldene har vi enten slappet av eller tatt en tur ut paa (lands)byen. Det er ikke bare i Asia de synger karaoke, og sammen med to amerikanere, en svenske og en tysker, ble det fremfoert slager etter slager. Hele baren, inkludert de lokale ticos, stemte med paa Bonnie Tylers Total Eclipse of the Heart. Vakkert.

Mye mer en dette har det ikke skjedd siden vi dro fra Australia. Vi bruker mye tid (og energi) paa aa reise, men tre uker paa Cuba betyr forhaapentligvis at vi kan sette ned tempoet noe. Bloggfrekvensen vil ogsaa oeke, saa fremt vi finner en data. Det blir ingen bilder denne gangen paa grunn av tregt Internett, men forhaapentligvis vil lenkene spredt utover i innlegget hjelpe noe. Vi plukker ogsaa opp et og annet ord paa spansk, saa:

¡Hasta la vez próxima, adiós!

3, 2, 1!

Grunnen til at lite skjer paa bloggen er at vi reiser alene i Australia for tiden. Vi moetes igjen i Cairns rundt den 18/4, forhaapentligvis med noe aa fortelle. I mellomtiden kan dere hilse paa min beste venn fra Australia Zoo - Steve Irwins dyrehage.

 

“You can checkout any time you like, but you can never leave!”

Har man tenkt aa tilbringe noen rolige dager i Hanoi, boer man unngaa Hanoi Backpackers Hostel. To dager ble fort til tolv. Det var rent, det var pent, og med grilling paa taket fant vi oss fort til rette. Noen bedre enn andre maa det legges til.

Hostellet fungerer som et samlingspunkt for backpackere i Hanoi, og foer du vet ordet av det, er man en liten gruppe klar for eventyr. Bortsett fra baatturen(e) (Marcus dro paa to!) til Ha Long Bay, guidet vi oss selv rundt i byen, besoekte utallige krigsmuseer, saa en stadig like vakker Ho Chi Minh, overvaerte et utrolig spennende “water puppet show”, samt slaktet en kobra, fikk den tilberedt og drakk dens blod og galle. Det hele ble skyldt ned med dugelige mengder slangevin vel og merke. Putin hadde foroevrig vaert paa samme restaurant, saa vi var i godt selskap. Til slutt dro Ingvild og Tiril opp i fjellene paa en tredagers tur til Sapa, mens Marcus ble igjen og fungerte som turguide i byen og i Ha Long Bay.

Fra Hanoi gikk turen direkte med fly til Singapore. Om enn litt forsinket, kom vi oss frem til byen hvor tyggegummi er ulovlig og man faar bot for ikke aa spyle ned paa offentlige toaletter. Snodig nok luktet det av frukten Durian overalt, og stanken denne utsondrer kan best beskrives som kloakk. Boten for aa ta delikatessen med paa toget er dessuten 1000 singaporske dollar, omtrent 3670 norske kroner. Bortsett fra det er Singapore en herlig miks av Asia, noe som gjenspeiler seg i republikkens fire offisielle spraak: Engelsk, malaysisk, kinesisk og tamilsk. Vesten har ogsaa satt sine spor - med et stort skonummer.

For oyeblikket befinner vi oss i Sydney. Ingvild har blitt opproersk, og skal stake ut kursen paa egenhaand i Australia. Etter hva vi har erfart, er sjangsen mer enn stor for at vi treffer paa hverandre opp langs kysten. Hva som skjer ellers er det ingen som vet foreloepig.